Kan araberne lære av Øst-Europa?

Revolusjon er ikke det vanskeligste, men hva som skjer etterpå.
Da Muren falt i 1989 og de kommunistiske diktaturene smuldret bort, sto resten av Europa med åpne armer. Gleden var enorm over at de undertrykte folkene endelig skulle få bli som oss andre europeere. Med fremtidig EU-medlemskap som lokkemiddel og sterk støtte fra unionen ble samfunnene tilpasset de europeiske idealene.

Over 20 år senere er det den arabiske våren vi gleder oss over. I en annen gruppe undertrykte land, Europas nærmeste naboer i sør, styrtes diktaturer, og folkene roper på frihet og demokrati. Denne gangen er jubelen vår mer avdempet, og ispedd en viss mistro. For hva kommer etterpå? Religiøse regimer?

Likheter

Mens det er borgerkrig i Syria, er situasjonene i landene der regimer ble styrtet – Egypt, Libya, Jemen og Tunisia – nå i mellomtilstander der utviklingen kan gå flere veier. Demokratibygging er en langsom prosess, og samfunnene sårbare etter de voldsomme omveltningene.

På et seminar i Berlin kalt «Fra Gdansk til Tunis» ble det nylig diskutert om erfaringene fra demokratiutviklingen i Øst-Europa kan hjelpe arabiske land i denne kritiske tiden.

DDRs siste (og eneste demokratisk valgte) utenriksminister, Markus Meckel, ser flere likheter: Naboene, altså Europa, var helt uforberedt på forandringene. Utviklingen kom ikke på grunn av naboenes politikk, heller på tross av den. Og landene det gjelder, er egentlig innbyrdes svært ulike.

Mange av utfordringene ligner også: Hvordan skal de gamle regimenes støttespillere behandles? Hvordan arrangere reelle valg? Hvordan fordele ressursene mer rettferdig? Eksperter fra Tyskland, Polen og andre østeuropeiske land har tatt turen som observatører og rådgivere, i håp om å bidra med erfaring.

… og forskjeller

Men de to verdensbegivenhetene er ikke nødvendigvis veldig sammenlignbare. Murens fall kom etter tiår med kald krig, og regimene som falt, var Vestens bitre fiender. De arabiske diktaturene har derimot i stor grad vært våre samarbeidspartnere, og blitt betraktet som stabilitetsankere i en konfliktfylt region.

Lederen for det tyske instituttet for internasjonal politikk og sikkerhet, Volker Perthes, påpekte at nettopp Europas skepsis til de arabiske folkenes ønske om demokrati kan ha negativ innflytelse på utviklingen.

Frykten for islam er sterk i Europa, men Perthes mener at den er sterkere hos folket enn hos politikerne. Europas ledere kommer til å samarbeide med nyvalgte regimer, uansett hvem det blir. Han ser også likhet mellom islams rolle i frigjøringsprosessene i de arabiske landene og kirkens rolle i kommunismen. Og han minner oss på at enkelte protestanter en gang hadde angst for hva de sterkt katolske polakkene kunne finne på.

Rettferdighet

Den tunisiske professoren Ali-Ridha Chennoufi ønsker seg mer solidaritet fra Europa nå, og oppfordrer EU og europeerne til å forholde seg til hele samfunnet og til sivile organisasjoner, ikke bare en regjering.

– Tunisierne er kjent for sin hang til konsensus, og det kan virkelig hjelpe oss nå, tror han. Investeringer i infrastruktur vil også være en hjelp, gjerne knyttet til betingelser om fortsatt frihet og demokrati. Chennoufi roser også Tyskland for å ha ettergitt gjeld.

Det blir vanskeligere å opprettholde frihetsidealene når folk flest faktisk får det økonomisk dårligere, og også derfor er støtte utenfra essensielt.

Hverdagsdemokrati

Zbigniew Bujak var en av grunnleggerne av den polske fagforeningen Solidaritet, en vesentlig kraft mot kommunismen. Han jobbet i tollvesenet i Polen på 90-tallet, og tok imot tilbudet om å få eksperthjelp fra EU. Først samarbeidet han med en tysker, senere med en brite, og ble av enkelte landsmenn skjelt ut som forræder (fordi han lot seg påvirke utenfra).

– Men det var ikke bare nødvendig, det var genialt, mener han i dag, og ser forvaltningsopplæring som nøkken til demokratisk suksess. For når borgerne står på torget og tar landet sitt tilbake, tenker de ikke på hvordan domstoler eller parlamentet skal fungere i praksis. Men det er dette som er hverdagsdemokratiet de møter etterpå, ikke det ene spektakulære valget.

Svekket

Å være på det godes side har sittet dypt i den europeiske identiteten, ofte følt som en kontrast til USA. Amerikanerne har engasjert seg internasjonalt fordi det lønner seg for dem, europeerne av prinsipielle grunner.

Men Europa har i dag annet å tenke på enn demokratiutvikling i naboland. Store problemer med gjeld og arbeidsledighet tar oppmerksomheten. Dessuten svekkes eget demokrati, både der den økonomiske krisen slår hardest, og i tidligere kommunistiske land.

Fortsatt finnes noen ekstreme europaidealister som ønsker en utvidelse av EU i alle retninger, også tvers over Middelhavet – nettopp som et middel til å presse land inn i en demokratisk og stabil form. Men så lenge ikke engang medlemslandene klarer å opprettholde standardene, er en viktig lærdom den arabiske vårens aktører kan få fra Europa, hvor sårbart og krevende demokrati egentlig er.

Hentet fra: aftenposten.no
Gustav Eiendom AS
Reklamer

Stikkord:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: